Giraffer og sjakaler
På kursene sine brukte Marshall Rosenberg ofte to hånddukker: en giraff og en sjakal. De ble symboler for to måter å snakke og lytte på.
Sjakalen står for språket de fleste av oss har lært: vi dømmer, analyserer, gir skyld, stiller krav og snakker om hva andre «er». Sjakalen er ikke ond. Den prøver å få dekket behovene sine, men uttrykker dem på en måte som gjør det vanskelig for andre å høre dem.
Giraffen er landdyret med det største hjertet, og med den lange halsen ser den langt. Giraffspråket er språket til hjertet: vi beskriver hva vi observerer, hvordan vi har det, hva vi trenger, og hva vi ønsker å be om. Og vi lytter etter følelsene og behovene bak det den andre sier.
Det er ikke meningen at vi skal bli perfekte giraffer. Sjakalen i oss har ofte noe viktig å fortelle, og i ikkevoldskommunikasjon lærer vi å lytte til den med empati, både hos oss selv og hos andre. Derfor fikk den norske utgaven av grunnboka fra 2006 navnet Giraffspråk – et språk for livet.
Men hvordan begynte det? Hva var det som fikk en voksen mann til å spille dukketeater på kursene sine? Marshall Rosenberg forteller:
«Jeg kjørte med en kvinne til en workshop. Og hun spurte: «Kunne du jobbe med forholdet mitt til mannen min mens vi kjører?» Jeg beundret denne kvinnens utholdenhet, for jeg hadde bodd hos henne, og hver dag ville hun jobbe med det forholdet. Så jeg var i et lekent humør og sa til henne: «Er du ikke lei av å jobbe med den sjakalen?»
Og hun syntes det var det morsomste hun noen gang hadde hørt. Hun sa: «Å ja! Det er akkurat det han er – en sjakal, å ja!»
Rosenberg merket at ordet «sjakal» skapte gjenkjennelse hos de fleste. Alle kjente en sjakal! Bildet skapte entusiasme, og under en pause i seminaret, kjøpte en deltager en hånddukke av en sjakal og ga til Marshall. På neste kurs ble den med inn i rollespillet for å illustrere hvordan vi dømmer og kritiserer hverandre og med ett var sjakalen fast inventar.
Som motstykke til sjakalen ble det først brukt en and. Marshall gikk ofte med barna sine til andedammen, og han frydet seg over gleden de viste når endene fikk maten: «Du kunne ikke se hvem som ble matet!», fortalte han. Og «feeding the ducks» er et begrep i NVC for å beskrive hvordan det kan gi like stor glede å gi som å få.
Men på et tidspunkt fikk han høre at anden virket svak og sårbar, som om den kunne bli spist når som helst av sjakalen. Det ønsket ikke Marshall: «Jeg vil ikke at noen skal tenke på ikkevold eller medfølelse som svakt!»
Han strevde en stund med å finne riktig dyr. Men på en tur til Sverige fikk han høre om et prosjekt som hver måned hedret en borger et sted i verden som stakk ut halsen i medfølelsens tjeneste. Giraffen med sin lange hals fikk fronte prosjektet og dette ga gjenklang hos Marshall: «Den har en utsikt som gjør at den kan se om det den gjør nå er en økologisk utrygg strategi. Den kan se konsekvensene! Giraffer har det største hjertet av alle landdyr. De må pumpe blodet langt for å få det opp til hjernen.»
Og resten er historie, som vi sier: Sjakalen smygende i høyt gress, med sine skarpe tenner og tendens til å nappe i hasene på byttet, symboliserer våre fordommer og moralisme, mens giraffen symboliserer hva vi kan skape av kontakt hvis vi skaffer oss utsyn og forankrer vår kommunikasjon i hjertet.
For øvrig lever jordens sjakaler og giraffer sine liv helt uvitende om dette; naturlig tilpasset sine leveområder og helt uten ansvar for vår kommunikasjon.
Vil du høre Marshall fortelle? Her er et opptak av hele historien.
https://www.youtube.com/watch?v=axEArYiM6EM